Show simple item record

dc.contributor.authorHølmebakk, Inger-Marie
dc.date.accessioned2018-02-27T08:23:14Z
dc.date.available2018-02-27T08:23:14Z
dc.date.created2018-02-26T10:07:55Z
dc.date.issued2018
dc.identifier.isbn978-82-547-0314-4
dc.identifier.issn1502-217x
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2487186
dc.description.abstractMed et forskningsmateriale fra intervjuer og feltarbeid undersøker jeg i denne avhandlingen arkitekters handlinger og holdninger i møtet med strengere krav til universell utforming under prosjektering av kulturbygg. Jeg stiller to grunnleggende spørsmål: Hvordan påvirker strengere krav til universell utforming arkitektenes måter å arbeide på i deres daglige praksis? Hva er arkitektenes hovedutfordringer i møtet med strengere krav? Studien er gjort i en fase hvor antidiskrimineringsloven av 2009 ble innført, med revisjon av plan- og bygningsloven som følge, henholdsvis i 2009 og 2010. Det er arkitektene som aktører og deres prosess med å frembringe arkitektur innenfor rammen av strengere lovkrav til universell utforming som står sentralt i undersøkelsen, og ikke kulturbyggene som arkitektoniske verk. På grunnlag av de svar datainnsamlingen gir, undersøkes gjennom et tredje spørsmål mekanismene for hvordan et nytt fagfelt, universell utforming, utvikles i praksis: Hvordan fungerer arkitektpraksisen som læringsarena? Feltarbeidet ved arkitektkontorene synliggjorde en allmenn oppfatning blant arkitektene om at kravet om universell utforming var viktig og riktig. Samtidig syntes flere å oppleve begrepet som litt vagt og tematikken som «sårbar». Dette med utspring i enkelte detaljer i regelverket som kunne virke rigide og ikke alltid lot seg overføre i praksis. Til tross for at det i stor utstrekning ble prosjektert i henhold til krav om universell utforming, så begrepet samtidig ut til å utløse en form for uro. Jeg har tolket uroen som et resultat av en ambivalens som så ut til å følge med begrepet. På den ene side ble kravet ansett for å være både «ufravikelig» og noe som lå «i bunnen», som noe selvsagt, mens det på den annen side også kunne skape frustrasjon og usikkerhet. Arkitektpraksisens læring foregår i det jeg har valgt å kalle «fagfamilier», som hver især arbeider med et bestemt prosjekt. Læringen er direkte knyttet til det prosjektet som det arbeides med, og foregår enten i fagfamiliens samhandlingsprosesser med interne og eksterne aktører (møter, befaringer osv.) eller hos enkeltarkitektene, ved tegnebordet, eller i datamaskinen, og både på og utenfor arkitektkontoret. I dette perspektivet oppleves begrepet universell utforming og regelverket som er knyttet til det, som noe som kommer «utenfra», som man må ta hensyn til når det dukker opp. Det fremstår ikke som en sentral verdi, eller et sentralt kriterium, i det pågående prosjekteringsarbeidet. Det finnes lite kunnskap om universell utforming i arkitektpraksis, og dette aktualiserte valg av en kvalitativ tilnærming, som er godt egnet for studier av fenomener som er lite studert tidligere. Jeg har gjennomført to feltstudier, hver på en måned, ved to arkitektkontorer. Ved å følge et arkitektteam ved hvert av de to kontorene har hensikten vært å få frem fyldige beskrivelser (Geertz, 1973) med detaljert, nyansert informasjon om intervjuobjektenes opplevelse, oppfatninger, handlinger og erfaringer i prosjektering av kulturbygg med krav til universell utforming. I analysen av datamaterialet har jeg latt meg inspirere av «grounded theory», hvor materialet kodes og kategoriseres og undersøkes «på tvers» for å finne mønstre og underliggende strukturer. Analysen er av hermeneutisk karakter ved tolkning av tekster som enten er nedtegnet under to feltopphold ved to arkitektkontorer, eller transkribert fra intervjuer med to arkitekter. Analyser og tolkninger sees i sammenheng med foreliggende teori om praktikerens kunnskap ved refleksjon-i-handling (Schön, 2013) og arkitektenes praksisfellesskap («community of practice») (Lave og Wenger, 2003). Det er arkitekt- eller byggeoppdraget fra bestemte byggherrer som utløser kravet om universell utforming, og som påvirker arkitektene til å håndtere kravet aktivt i sin praksis. Gjennom arbeidet med et slikt oppdrag bygges kunnskap gradvis inn i aktørene og blir del av deres praktiske kunnskap. Arkitektenes «knowhow» er derfor i stor grad implisitt eller taus kunnskap. Til hvert oppdrag dannes det en fagfamilie. Fagfamiliene fungerer som egne læringsarenaer eller bestemte læringsfellesskap. Et arkitektkontor kan bestå av flere små fagfamilier, som til sammen utgjør en stor fagfamilie. Både store og små fagfamilier utgjør læringsarenaer. De små familiene bringer kunnskap til fellesskapet, og den store danner kontorets samlede kunnskap. Profesjonens kunnskap og potensial for utvikling av nye kunnskaper ligger i arkitektene som kunnskapsbærere og i fagfamiliene som læringsarenaer på arkitektkontoret. Gitt endring som betingelse for vekst og utvikling synes det relevant å utvide kunnskapen om arkitektprofesjonens arbeidsmåter med sikte på å utvikle nye fagfelt innen arkitektur. Hvordan bringe forskningen nærmere praksis og vice versa, er et spørsmål flere har stilt. En tilnærming synes på bakgrunn av denne studien å være å initiere undersøkelser knyttet til bestemte pågående prosjekteringsprosesser. Studien viser at det er der læringen i arkitektpraksis foregår. Å bygge opp et fagmiljø knyttet til temaet universell utforming og med forankring i reelle prosjekterings- og byggeprosesser vil kunne styrke profesjons- og praksisforskningen innen arkitektur og bidra til å knytte forsknings- og praksisfeltet tettere sammen. Det kunne være interessant å foreta nærmere analyser av utvalgte deler av regelverket, teste hvordan bygningsmyndighetenes krav til uavhengig kontroll fungerer og bidrar i pågående prosesser, og undersøke samhandlingsprosesser mellom brukere og prosjekterende. Samfunnsvitenskapelige fagområder som etnologi og antropologi med feltstudier, bruk av film (visuell antropologi), «grounded theory» og affektteori vil være relevante tilnærminger i en arkitekturforskning som undersøker arkitektur som resultat av sosiale prosesser. Avhandlingen er ikke ment som et bidrag i en teoretisk begrepsdiskusjon og er heller ikke en systematisk kritisk evaluering av lovgivningen. Analysen av materialet er kvalitativ, gjort på grunnlag av denne undersøkelsens informanter og hva de sa og gjorde under mine feltopphold ved kontorene. Innsikt i hvordan begrepet universell utforming konstitueres i en pågående praksis, danner grunnlag for hypoteser om en mulig videreutvikling av feltet i all arkitektpraksis. Begrepet «universal design», opprinnelig utviklet i USA, ble oversatt til «universell utforming» og tatt i bruk av norske myndigheter i 1997 (Aslaksen mfl., 1997), og det ble ved antidiskrimineringsloven av 2009 også et juridisk begrep. I denne avhandlingen brukes universell utforming ut fra en norsk kontekst. Undersøkelsen har til hensikt å gjøre begrepet klarere ut fra et arkitektfaglig perspektiv med ståsted i en levende praksis.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.publisherArkitektur- og designhøgskolen i Oslonb_NO
dc.relation.ispartofseriesCON-TEXT. PhD thesis;93
dc.rightsNavngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal*
dc.rights.urihttp://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0/deed.no*
dc.subjectUniversell utformingnb_NO
dc.subjectKulturbyggnb_NO
dc.titleFra uro til utvikling : universell utforming som linse for studiet av arkitektpraksis som læringsarenanb_NO
dc.typeDoctoral thesisnb_NO
dc.description.versionpublishedVersionnb_NO
cristin.unitcode189,1,0,0
cristin.unitnameInstitutt for arkitektur
cristin.ispublishedtrue
cristin.fulltextoriginal


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record

Navngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal
Except where otherwise noted, this item's license is described as Navngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal