Masteroppgaven gir innsikt i transformasjonsbegrepets forståelse og anvendelse i praksis i utvikling og forvaltning av fire industrielle kulturmiljøer i Oslo og København. Begge byene har fra nittitallet opplevd stort utviklingspress hvor tradisjonell industri er blitt nedlagt og industribygninger og –miljøer har blitt transformert for å gjøre plass til, eller tilpasset, ny bruk. Begge byene har til felles at tidligere avstengte industriområder har blitt åpnet opp og fremstår i dag som en integrert del av byen. Prosjektene har blitt forvaltet og utviklet ulikt men har til felles at det er gjort forsøk på å kombinere flere funksjoner, gjerne i form av kultur og rekreasjon, næring og bolig. Tilnærmingen og resultatet for transformasjonene er likevel ulike. Oppgaven avdekker ulik tilnærmingsmåte ved transformasjonene som kan tyde på at det finnes ulik begrepsforståelse, forvaltning og praksis i København sammenlignet med Oslo. Jeg undersøker ovennevnte forskjeller med komparativ analyse som vil både forklare begrepet «transformasjon» og det beslektede begrepet «byomdannelse» og hvilke utfall (muligheter og begrensninger) ulik begrepsforståelse i respektive byer har for industriområdenes forvaltning og utvikling. Oppgavens funn viser at i Oslo har en mindre grad av områdevern resultert i at utviklere og deres rådgivere har kunne tatt seg store friheter i transformasjonene. Løsningene vil kunne oppfattes å være kreative med kontrasterende nybygg, men siden denne tilnærmingen er ofte brukt begynner områdene å ligne på hverandre. De danske prosjektene, som omfattes av strengere form for områdevern, oppfattes som steder som i større grad har bevart sitt opprinnelige industrielle særpreg. Når det kommer til bruksaspektet viser det seg at den liberale norske tilnærmingsmåten virker ikke til å lede til en åpnere form for utvikling sammenliknet med den danske tilnærmingen. Analysene og funnene i oppgaven bygger opp under noe jeg kaller for et «transformasjonsparadoks» hvor strengere grad av vern resulterer i en mer bærekraftig og åpnere form for utvikling. Paradokset uttrykker seg i transformasjonsstrategiene i de belyste casene. Transformasjonsprosjektene i Oslo ses i større grad som engangshendelser, de har mindre grad av vern og oppfattes som mer lukket for videre utvikling. Det viser seg at de danske prosjektene har en større grad av åpenhet for bruksendringer i etterkant av transformasjon som ikke betinger de samme endringer i form og uttrykk. Dette til tross for at de har strengere grad av vern (delvis eller hele områdefredninger). De danske industriområdene er forvaltet og utviklet som byomdannelsesområder som oppfattes som en mer bærekraftig enn den tilnærmingen som er brukt i de norske områdene. Dette siden tilnærmingen i det førstnevnte innebærer en høyere grad av kontinuitet i utviklingen. Der er transformasjon ikke ansett som en engangshendelse, men det er både en større bevissthet for det som lå der før og åpenhet for videre utvikling etter er brukt i de norske områdene. Dette siden tilnærmingen i det førstnevnte innebærer en høyere grad av kontinuitet i utviklingen. Der er transformasjon ikke ansett som en engangshendelse, men det er både en større bevissthet for det som lå der før og åpenhet for videre utvikling etter.