Riksantikvaren lanserte i 2017 en bystrategi som åpner for å utføre byreparasjoner som gjenskaper eller rekonstruerer bymiljøer som er gått tapt. I denne oppgaven vil jeg undersøke hvordan en slik byreparasjon kan utføres, og hvem som kan foreslå tiltak av denne typen. Kulturminnesektorens aktører uttaler seg vanligvis om utbyggingsplaner i etterkant av planleggingsprosessen. Framgangsmåten kan defineres som en reaktiv bevaringsstrategi. Jeg vil foreslå en alternativ vernestrategi, der kulturminnesektoren praktiserer aktiv påvirkning. Det undersøkes hvilken fase i planprosessen som egner seg best, samt hvilket innhold eller form den alternative kulturminnestrategien kan ha. Oppgavens teoridel vil undersøke hvorfor vi har behov for å gjenskape historiske bymiljøer. Vurderingen forankres i ulike teorier om følelsesbaserte faktorer som minne og identitet. Følelser forbindes med et nostalgisk ønske om å returnere til fortiden, men i denne oppgaven vil minne og identitet forklares som foranderlige faktorer. Denne forståelsen støtter byreparasjon som virkemiddel i kulturminnevernet, og den begrunner hvorfor det oppleves som verdifullt å videreføre historiske forbilder i framtidige bystrukturer. Situasjonsstudiet er plassert i Moss, der anleggsarbeidet med ny jernbanestasjon er påbegynt. Den sentrumsnære plasseringen har medført til en klassisk konflikt mellom vern og byutvikling. Framtidig utbygging på anleggsområdet kan preges av stedsnøytral boligfortetting, alternativt kan den bruke hovedtrekk fra søndre bydels eksisterende bebyggelse som forbilde. Forut for oppgavens mulighetsstudium blir byens endringsfaser beskrevet, med spesiell vekt på nyere utbygginger. De nye planene for søndre bydel blir kartlagt, og bydelens historiske utvikling blir analysert. Hovedfunn fra steds- og bygningsbeskrivelsen danner grunnlaget for oppgavens forslag til videreføring av det historiske mangfoldet. Oppgavens mulighetsstudium presenteres med planskisser fra foreslått løsning. Avslutningsvis vil jeg oppsummere erfaringer fra mulighetsstudiet, og vurdere om kulturminnesektorens kan benytte en tilsvarende strategi.