| dc.description | «Palle min park!» ser nærmere på hva et midlertidig byrom forteller om en pågående byutvikling. Nytorget i Stavanger, der bilene til nå har rådet grunnen, skal gjøres om til bilfritt byrom i 2025. Som en forsmak på forvandlingen, fylte en park av paller den øvre delen av torget sommeren og høsten 2020.
Masteroppgaven ser på kommunens bruk av en midlertidig park som fortelling, innbyggerinvolvering og manifestering av strategisk planlegging, og prøver å finne ut om det midlertidige byromsprosjektet brakte planleggingen nærmere innbyggerne. Palleparken fungerte godt som iscenesettelse av hvordan en parkeringsplass kan vitaliseres og bli et mer menneskevennlig sted. Koronapandemien førte derimot til at parken var relativt forhåndsprogrammert, og estetikken vekket negative assosiasjoner hos enkelte. Etter demonteringen av palleparken var det ingen kommunikasjon om videre prosess, og den påfølgende debatten om utviklingen av eiendommene langs sørsiden av torget – det gamle politikammeret, trehusene og jugendhuset – førte til usikkerhet både om byrommets skjebne og om kommunens villighet til å lytte til brukerne.
Den iøynefallende palleparken lyktes på mange måter med å bringe planleggingen nærmere innbyggerne, men parkens ettermæle bærer preg av at eiendomsutviklingen og byromsutviklingen er separate prosesser. I den overordnede fortellingen om Nytorget fremstår palleparken mer som en løsrevet hendelse, enn som et overgangsrom mellom det gamle og det nye. Dersom temporære intervensjoner ledsages av en mer helhetlig kommunikasjonsstrategi, som bringer sammen alle aktører og agendaer, kan det midlertidige trolig få en høyere status i byplanleggingen – og bidra til å bygge bro både mellom fortid og framtid, og mellom byutviklere og bybrukere. | en_US |
