Barn og omgivelser : virkelighet med flere fortolkninger

Abstract

Et generelt endret syn på barns samfunnsmessige posisjon mot slutten av det 20. århundre er blant annet konstituert gjennom FN's barnekonvensjon og norsk lovgivning. Det er én bakgrunn for studien. Relatert til denne finnes det en forventning om endrede forutsetninger for hva som kan stilles av krav til arkitekters kunnskap og ervervelse av kunnskap om barns utemiljø. Studien tar således opp spørsmål som Kevin Lynch reiste på nittensyttitallet i forbindelse med prosjektet Growing up in cities. Han spurte: hvilke holdninger har arkitekter og planleggere til barns fortellinger om sitt fysiske miljø?Growing up in cities prosjektet (GUIC I) ga ikke noe svar på dette. Det ønskede resultat av denne studien er således å synligjøre hvilke sider av arkitektenes praksis som kan flyttes ut av en tradisjonell posisjon samtidig som en lojalitet overfor barnas fortellinger er ivaretatt. Antakelsen er at det finnes ulikheter mellom hvordan barn og utøverne: arkitekter, landskapsarkitekter og arealplanleggere, beskriver disse omgivelsene.I tillegg er det en forventning om at disse ulike virkelighetsoppfatningene forteller noe om deler av denne praksisutøvelsen. I kjernen av prosjektet ligger spørsmålene: hvordan kan arkitektprofesjonen konfronteres med sine egne forestillinger av ulike virkelighetsoppfatninger? Det empiriske materialet for de sentrale deler av denne studien er samlet inn i perioden våren 1997 til våren 2001. Det bygger på fortellinger fra 38 barn fra bydelene Elgeseter og Møllenberg i Trondheim. De er sammen med fem arkitekter og tre landskapsarkitekter, alle fra Trondheim, mine sentrale informanter. Datamaterialet er nedtegnelser fra intervjuer, befaringer, kart og som det viktigste, et stort antall fotografier, tatt og tekstet av barna. Studien bygger på et fortolkende utgangspunkt. I de innledende deler har jeg belyst konteksten som spørsmålsstillingene trer ut fra og de samfunnsmessige diskurser som utgjør dette feltet. Også de forskningsmessige posisjoner som danner bakgrunn for mine valg av tilnærminger er beslyst. Et nytt paradigme innen barneforskningen gir ledetråder i forsøket på å definere et forskningsfelt som omhandler barn og omgivelser. Et mål er defor å vise hvordan barn og barndom er såvel synlige som mindre synlige kategorier i den forskningen som handler om urbane og bolignære omgivelser. Studien er derfor posisjonert, enten dette er på siden av, delvis overlappende med, eller innenfor pågående forskningstradisjoner.