Fra uro til utvikling : universell utforming som linse for studiet av arkitektpraksis som læringsarena
Abstract
Med et forskningsmateriale fra intervjuer og feltarbeid undersøker jeg i
denne avhandlingen arkitekters handlinger og holdninger i møtet med
strengere krav til universell utforming under prosjektering av kulturbygg. Jeg
stiller to grunnleggende spørsmål: Hvordan påvirker strengere krav til
universell utforming arkitektenes måter å arbeide på i deres daglige praksis?
Hva er arkitektenes hovedutfordringer i møtet med strengere krav? Studien er
gjort i en fase hvor antidiskrimineringsloven av 2009 ble innført, med
revisjon av plan- og bygningsloven som følge, henholdsvis i 2009 og 2010.
Det er arkitektene som aktører og deres prosess med å frembringe arkitektur
innenfor rammen av strengere lovkrav til universell utforming som står
sentralt i undersøkelsen, og ikke kulturbyggene som arkitektoniske verk. På
grunnlag av de svar datainnsamlingen gir, undersøkes gjennom et tredje
spørsmål mekanismene for hvordan et nytt fagfelt, universell utforming,
utvikles i praksis: Hvordan fungerer arkitektpraksisen som læringsarena?
Feltarbeidet ved arkitektkontorene synliggjorde en allmenn oppfatning blant
arkitektene om at kravet om universell utforming var viktig og riktig.
Samtidig syntes flere å oppleve begrepet som litt vagt og tematikken som
«sårbar». Dette med utspring i enkelte detaljer i regelverket som kunne virke
rigide og ikke alltid lot seg overføre i praksis. Til tross for at det i stor
utstrekning ble prosjektert i henhold til krav om universell utforming, så
begrepet samtidig ut til å utløse en form for uro. Jeg har tolket uroen som et
resultat av en ambivalens som så ut til å følge med begrepet. På den ene side
ble kravet ansett for å være både «ufravikelig» og noe som lå «i bunnen»,
som noe selvsagt, mens det på den annen side også kunne skape frustrasjon
og usikkerhet.
Arkitektpraksisens læring foregår i det jeg har valgt å kalle «fagfamilier»,
som hver især arbeider med et bestemt prosjekt. Læringen er direkte knyttet
til det prosjektet som det arbeides med, og foregår enten i fagfamiliens
samhandlingsprosesser med interne og eksterne aktører (møter, befaringer
osv.) eller hos enkeltarkitektene, ved tegnebordet, eller i datamaskinen, og
både på og utenfor arkitektkontoret. I dette perspektivet oppleves begrepet
universell utforming og regelverket som er knyttet til det, som noe som
kommer «utenfra», som man må ta hensyn til når det dukker opp. Det
fremstår ikke som en sentral verdi, eller et sentralt kriterium, i det pågående
prosjekteringsarbeidet.
Det finnes lite kunnskap om universell utforming i arkitektpraksis, og dette
aktualiserte valg av en kvalitativ tilnærming, som er godt egnet for studier av
fenomener som er lite studert tidligere. Jeg har gjennomført to feltstudier,
hver på en måned, ved to arkitektkontorer. Ved å følge et arkitektteam ved
hvert av de to kontorene har hensikten vært å få frem fyldige beskrivelser
(Geertz, 1973) med detaljert, nyansert informasjon om intervjuobjektenes
opplevelse, oppfatninger, handlinger og erfaringer i prosjektering av
kulturbygg med krav til universell utforming. I analysen av datamaterialet
har jeg latt meg inspirere av «grounded theory», hvor materialet kodes og
kategoriseres og undersøkes «på tvers» for å finne mønstre og underliggende
strukturer. Analysen er av hermeneutisk karakter ved tolkning av tekster som
enten er nedtegnet under to feltopphold ved to arkitektkontorer, eller
transkribert fra intervjuer med to arkitekter. Analyser og tolkninger sees i
sammenheng med foreliggende teori om praktikerens kunnskap ved
refleksjon-i-handling (Schön, 2013) og arkitektenes praksisfellesskap
(«community of practice») (Lave og Wenger, 2003).
Det er arkitekt- eller byggeoppdraget fra bestemte byggherrer som utløser
kravet om universell utforming, og som påvirker arkitektene til å håndtere
kravet aktivt i sin praksis. Gjennom arbeidet med et slikt oppdrag bygges
kunnskap gradvis inn i aktørene og blir del av deres praktiske kunnskap.
Arkitektenes «knowhow» er derfor i stor grad implisitt eller taus kunnskap.
Til hvert oppdrag dannes det en fagfamilie. Fagfamiliene fungerer som egne
læringsarenaer eller bestemte læringsfellesskap. Et arkitektkontor kan bestå
av flere små fagfamilier, som til sammen utgjør en stor fagfamilie. Både
store og små fagfamilier utgjør læringsarenaer. De små familiene bringer
kunnskap til fellesskapet, og den store danner kontorets samlede kunnskap.
Profesjonens kunnskap og potensial for utvikling av nye kunnskaper ligger i
arkitektene som kunnskapsbærere og i fagfamiliene som læringsarenaer på
arkitektkontoret.
Gitt endring som betingelse for vekst og utvikling synes det relevant å utvide
kunnskapen om arkitektprofesjonens arbeidsmåter med sikte på å utvikle nye
fagfelt innen arkitektur. Hvordan bringe forskningen nærmere praksis og vice
versa, er et spørsmål flere har stilt. En tilnærming synes på bakgrunn av
denne studien å være å initiere undersøkelser knyttet til bestemte pågående
prosjekteringsprosesser. Studien viser at det er der læringen i arkitektpraksis
foregår. Å bygge opp et fagmiljø knyttet til temaet universell utforming og
med forankring i reelle prosjekterings- og byggeprosesser vil kunne styrke
profesjons- og praksisforskningen innen arkitektur og bidra til å knytte
forsknings- og praksisfeltet tettere sammen. Det kunne være interessant å
foreta nærmere analyser av utvalgte deler av regelverket, teste hvordan
bygningsmyndighetenes krav til uavhengig kontroll fungerer og bidrar i
pågående prosesser, og undersøke samhandlingsprosesser mellom brukere og
prosjekterende. Samfunnsvitenskapelige fagområder som etnologi og
antropologi med feltstudier, bruk av film (visuell antropologi), «grounded
theory» og affektteori vil være relevante tilnærminger i en
arkitekturforskning som undersøker arkitektur som resultat av sosiale
prosesser.
Avhandlingen er ikke ment som et bidrag i en teoretisk begrepsdiskusjon og
er heller ikke en systematisk kritisk evaluering av lovgivningen. Analysen av
materialet er kvalitativ, gjort på grunnlag av denne undersøkelsens
informanter og hva de sa og gjorde under mine feltopphold ved kontorene.
Innsikt i hvordan begrepet universell utforming konstitueres i en pågående
praksis, danner grunnlag for hypoteser om en mulig videreutvikling av feltet
i all arkitektpraksis. Begrepet «universal design», opprinnelig utviklet i USA,
ble oversatt til «universell utforming» og tatt i bruk av norske myndigheter i
1997 (Aslaksen mfl., 1997), og det ble ved antidiskrimineringsloven av 2009
også et juridisk begrep. I denne avhandlingen brukes universell utforming ut
fra en norsk kontekst. Undersøkelsen har til hensikt å gjøre begrepet klarere
ut fra et arkitektfaglig perspektiv med ståsted i en levende praksis.