Denne masteroppgaven er en kartleggingsoppgave av hvordan fargevalg i arkitektur gjøres i urbane byrom i dag. Hovedcaset for oppgaven er den transformerte sjøfronten av Damsgårdssundet i Bergen. Gjennom flere dybdeintervjuer med ulike aktører som har vært involvert i utviklingen av området, viser funnene at det i dag ikke finnes noen overordnet plan eller tanke rundt hvordan man fargesetter eksteriør i Bergen. Til grunn for dette ligger en rekke faktorer som økonomi, raske avgjørelser, kompromisser og hensynet til vedlikehold, men kanskje først og fremst en generell fargeredsel og mangel på kunnskap. Farge blir av mange, både arkitekter, utviklere og det offentlige, kun sett på som et supplement til den arkitektoniske formen. Fargen oppleves mindre viktig for byrommet enn arkitekturen i seg selv, dette til tross for at flere og flere begynner å bli bekymret for «det grå teppet» som brer seg utover landet. Jeg har bevisst valgt å se på et område som fargemessig skiller seg fra den grå trenden. I Damsgårdssundet er det på flere av husene brukt sterke og mettede farger. Mine funn viser imidlertid at fargesetting ikke er en integrert del av planleggingsprosessen, men et resultat av tilfeldigheter. Gjennom bevisstgjøring, kunnskapsheving og informasjon til fagfolk så vel som lekfolk, kan fargen få en mer selvstendig plass i utviklingen av byrommet. Dette burde forankres i egne fargeveiledere som er knyttet opp til kommunens planer, ikke nødvendigvis som fastsatte regler, men som påminnelser om at farge er avgjørende for hvordan vi oppfatter verden rundt oss.