I denne diplomoppgaven ses det nærmere på forvaltningen av Oslos fjordlandskap som gjenstand for en økende urbanisering. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom tilrettelegging for hurtiggående båt- og fergetrafikk samt gjennom utformingen av en striglet fjordlinje i granitt og betong. En slik urbanisering av fjordlandskapet favoriserer i stor grad økonomiske og kommersielle interesser på bekostning av hensynet til natur, friluftsliv og landskapsmangfold. Fra skjæringspunktet mellom landskapsarkitektur og byutvikling, er oppgaven ment som en kritisk refleksjon rundt gjeldende utvikling. Det legges til grunn en utvidet tolkning av begrepet «friluftsliv» som her omfatter også andre arter enn mennesker, og forstås mer som et «liv i friluft» . Muligheten til å utøve friluftsliv i Oslos fjordområde er sterkt truet. Artsmangfold og naturlandskap er under stort press både på land og under vann. Fjordbyen-prosjektet, som transformerer byens havneområder fra industri til nye bydeler, gir uttrykk for kun å legge til rette for en bestemt menneskelig bruk av enkelte befolkningsgrupper og for å ha glemt resten av det mangfoldige fjordsamfunnet. Byforskeren Jonny Aspen kaller en slik utvikling for en «zombie-urbanisme» for å beskrive en slags iscenesatt byutforming der det ikke er rom for det uregelmessige eller uønskede.2 En utvikling som mangler variert utformede offentlige rom som inviterer til mer spontane og frie former for friluftsliv og appellerer til et bredere lag av fjordsamfunnet, viser liten respekt for fjordlandskapet som frilufts- og naturområde. En lesning av Regjeringens tiltaksplan for Oslofjorden fra mars 2021, gjør det klart at natur- og friluftsverdier skal prioriteres i arbeidet med å skape en mer bærekraftig fjord.3 Planen er et viktig virkemiddel for å nå målene om bedre miljøtilstand og mer attraktive friluftsområder, men den er for generell og ikke konkret tilpasset den kritiske situasjonen som Oslos fjordlandskap står overfor. En tolkning av formålsbestemmelsene i Friluftsloven, Plan- og bygningsloven og Naturmangfoldloven gjøres for bedre å forstå hvilke hensyn lovgiver mener skal styre utvikling og utbygging samt hvilke prioriteringer og avveininger som skal gjøres. Her kommer det klart til uttrykk at hensynet til natur og friluftsliv er tungtveiende i utbyggingsspørsmål. Utvikling og bruk viser imidlertid at slike hensyn ikke gis tilstrekkelig gjennomslag i praksis. Et forslag for en klassifisering av menneskelige friluftsaktiviteter i naturlike områder er ment å bedre forståelsen av hvordan fjordlandskapet fungerer som friluftsområde. En slik oversikt kan fungere som et felles vokabular for å gi en samstemt forståelse av aktivitetstyper på tvers av ulike fagdisipliner som opererer i området. Det er stor variasjon i aktivitetene som finner sted og måten disse utføres på skiller seg klart fra bruken av Fjordbyens urbane byrom. Muligheten til å utøve friluftsliv er helt avhengig av et mangfoldig fjordlandskap med ulike typologier og kvaliteter. Oslomarka står som et kroneksempel på bynært friluftsliv med en regulering og forvaltning som skal sikre naturområder for alle arter. Dette er i sterk